Takk til Brystkraft-gruppen, som fredag tente lys for Anja i en liten kirke i Kleinkirchheim under årets Brystkraft-tur til Østerrike. (Foto: Lill Thommesen) |
Anja har hatt en våken kveld. Vi har snakket om små ting.
Lest kommentarer fra bloggen og Facebook, og hun forteller litt om hvem som er
hvem og hva. Det er rørende mange lys tent for henne der ute, og vi drukner i
hjerter og klemmer.
Det er ikke bare å gi Anja en klem. Ikke fra så mange andre. Ikke så store klemmer som mange skriver om. Hun vil helst kløs på skuldre og legger. Se, dét er det ingen som skriver om!
Det er ikke bare å gi Anja en klem. Ikke fra så mange andre. Ikke så store klemmer som mange skriver om. Hun vil helst kløs på skuldre og legger. Se, dét er det ingen som skriver om!
I dag har Anja sluttet å spise fast føde. Hun prøvde seg på en tomatsuppe, men det ble ikke stort som ville inn. Men pæreis måtte hun ha. Bare mannen kunne «skrelle» den først. Nei til stivfrossen sjokoladetopp!
I går ble mannen kommandert hjemom. Hannah er blitt stor jente, og mamma kom på en fin gullring ho måtte få med en gang, en liten en som kanskje passer allerede.
Mamma fikk sette den på ringfingeren til sin eneste datter. Kanskje den ikke sitter skikkelig der ennå. Men på langfingeren, tenkte jentungen høyt, og som sagt så gjort. Der satt den fint.
I det hele tatt har eldste barnet vårt blitt mye mer ansvarlig og omtenksom de siste ukene, særlig de siste dagene. Moden. Mye stemmebruk, men plutselig lettere å få gehør når vi ber henne spare stemmen sin og ørene våre.
Og de som før var katt og hund, er blitt søster og bror i større grad. Det er godt å høre for ei som bekymrer seg for hvordan det skal gå når ikke mamma kan være der og si ifra.
Det er mindre enn to år mellom jenta vår og eldstegutten. Han er den stille og tenksomme typen. Han har evne til å være glad og spøkefull mellom alvorlige øyeblikk.
Han er av den holdning at han ikke skal forholde seg til det uunngåelige. Han forholder seg til at det må være en utvei, en løsning. Han er sint, men tar vare på sin integritet. Han vil bare bli hørt, og så går han videre.
Nå var det på tide for han å bli med hjem, fant han ut. Med hjelp av alle tiders naboer lot det seg gjøre også. Han kom fra teltleir på andre siden av landet til sovesal på ubestemt tid. Han trenger et døgn eller to hjemme for å la forsoningen synke inn.
Og Anja tar fortsatt hver dag som den kommer, slik hun nesten alltid avslutter et blogginnlegg. Det har ikke noen annen mening nå, selv om alt handler om medisinering, lindring, soving, lange-lange døser, tydelige skritt nærmere en velsignet utgang.
Det er ikke for ingenting presten leser i dåp og begravelse; «Gud velsigne din inngang og din utgang». Utgangen er allerede velsignet. Man lever så godt som et helt liv før man kan forsone seg med velsignelsen. Og når den kommer, ja da tar Anja den også.